Jeg har tenkt en del på dette paradokset i det siste: At skrivingen, det å gi ut bøker, er viktig, kanskje det viktigste i livet mitt, og samtidig ikke viktig i det hele tatt, på en merkelig måte. Jeg forstår det ikke selv. Jeg synes det er noe fint med det, og veldig veldig rart. At noe er lekende lett og veldig alvorlig på samme tid.
Gir dette noen som helst mening for andre enn meg selv?
Slutspelsjakten fortsätter
55 minutter siden
5 kommentarer:
Jeg er tilbøyelig til å mene akkurat det samme. Er ikke livet i seg selv et paradoks, da? Så enestående stort og unikt, men samtidig skjørt og ... trivielt. Det kommer an på øynene som ser.
Nils Kjær skrev engang følgende om nettoppp det å skrive (og å leve):
"Selv har jeg været hindret ved et lykkelig instinkt fra at fordumme og fortape min sjæl i det saakaldte arbeide. Og særlig ler jeg godt naar jeg møter en eller anden forpint forfatter som svetter over en kjæmperoman som maa, for Guds skyld maa være færdig i god tid til jul.
Jeg har været hvad englænderne i gamle dage kaldte en Idler. Jeg har skrevet nogen henkastede smaabreve om lykkelige somre og lykkelige øer, og min smule litteratur har aldrig været beregnet paa andet end at skaffe mig mit daglige brød. Jeg har derfor kunnet et fuldkommen ubekymret liv. Jeg har engang for alle frabedt mig at gaa til myren og bli vis. Og de virkelige store livskunstnere har været endda ledigere og mundtligere og letsindigere som de var det i antiken."
Kan hende den betydelige forfatter og kritiker koketterer i denne teksten, men jeg tror også det ligger "megen livskunst" i disse betraktningene. Eller hva?
Litt kokett, ja, men likevel. En fin innstilling. Samtidig er det noe flott med hardt arbeid, at noe koster. Og likevel; jeg synes ikke det er særlig tiltrekkende å være en streber.
Ja, jeg skjønner godt hva du mener. Kjenner det slik selv også. Kanskje har det med livssituasjon å gjøre; at om man skulle satset fullt og helt og latt det bli det viktigste i livet, måtte man velge bort noe annet, f.eks noe av den tida man bruker på barna sine, familien og vennene. Det er jeg ikke villig til. Og derfor blir skrivinga et "sideprosjekt". Den blir ikke mindre viktig av den grunn, men jeg har innsett at det vil gå lang tid mellom hver bok.
Hardt arbeid er viktig, men alt til sin tid. Når man bestandig kan få sin vilje, når man ikke behøver å anstrenge seg for å nå sine mål -fordi man ikke har satt seg høyere mål enn det man kan nå, svekker det ens vilje og karakter.
Men - hvem avgjør hva som er en anstrengelse? Vår mistenksomhet vekkes når noe tilsynelatende "kommer lett" til en. Han har ikke gjort nok! tenker vi da. Og, en person som gjør mye, får utrettet en hel del, er han da en streber? Svaret ligger vel i oss selv. Klarer man å leve i en slags fullkommen harmoni mellom godt og ondt, dovenskap og hardt arbeid, kan man kanskje oppnå en form for lykke. For ingen seier er som kjent større enn den vi vinner over oss selv.
Jeg venter fremdeles på boken din. Er veldig spent!!
Legg inn en kommentar