Forandring

Vi har lenge tenkt at vi skulle få oss noe større. En gang. Om et par år. En eller annen gang. Selv om vi egentlig ikke vil flytte, for vi trives så godt. Så dukker det opp en visning like i nærheten. Et hus vi ikke har lagt merke til fordi det ligger litt borte fra veien. Vi oppdager visningen tilfeldig, for vi følger bare sporadisk med. Går på visning torsdag kveld. Mange på visning. Tar det ikke særlig alvorlig. Prisen blir sikkert for høy. Bestemmer oss for å sove på det om natta. Fredag morgen bestemmer oss for å by, og for en grense vi ikke vil gå over. Fredag formiddag går. Tidlig ettermiddag. Det kribler i magen. Skal det ikke skje noe i dag? Er det ingen som skal begynne å by? Jo, bud kommer inn. Vi byr over. Bud kommer inn. Vi byr over osv. Budet står til klokka 15. Klokka blir 15. Ingen byr over. Plutselig er huset vårt.

Denne vinteren

Jeg er tilbake i denne bloggen. Jeg er tilbake i skrivingen. Det er godt. Jeg har hatt pause. Både fra denne bloggen og fra skrivingen. Det har vært godt.
Jeg vil gjerne fortelle litt om ståa rundt skrivingen nå. Jeg har vært redd for at jeg aldri kom til å ønske å skrive igjen. Virkelig ønske det og ha behov for det, et indre behov, ikke et ytre. Det tok tid, men jammen kom trangen til å skrive tilbake. Etter å ha gitt ut min tredje diktsamling, Den yngste i 2010, var jeg så lettet over å ha kommet i mål med den etter mange års strev. Jeg var sliten av å streve med skrivingen, jeg ga meg selv lov til å ikke skrive. Det var godt. Men samtidig gjorde det meg litt urolig. Kom jeg aldri til å skrive igjen?
Så fikk jeg tilbud om et rom på Raufoss gård, et hus jeg nå deler med sju andre kunstnere av forskjellige slag (ingen andre forfattere). Det var ikke slik at det å sitte der umiddelbart fikk meg i gang. Men langsomt kom lysten tilbake.
Før jul kom jeg på idéen å skrive en julesang og gi den til Kristin Fjellseth, som også har et rom på Raufoss gård. Kristin Fjellseth satte melodi til sangen, og til to til, og plutselig var jeg blitt sangtekstforfatter. Nå har jeg skrevet mange sanger, og de har kommet så lett til meg.
Vi hadde også et arrangement på Raufoss gård før jul kalt Vinterly, med musikk og dikt, der jeg leste nye og gamle dikt. Dette skjedde like etter at faren min døde 22. november. Min fars død satte også i gang skrivingen. Jeg har opplevd dette før også; at et tap setter i gang kreativiteten.
Nå skriver jeg sanger og dikt parallelt. Temaet er vinter. Skøyter, snø, is. Jeg vet ikke hvorfor, men vinteren har alltid inspirert meg. Jeg er ikke spesielt tøff i kulda eller skisporet, men det er noe med vinterens lukkethet, vinterens hvithet, kulde, stilhet, som åpner kreativiteten i meg. Slik har det vært lenge. For meg blir Narnia aldri så vakkert som under Heksa Hvit. Karakteren Heksa Hvit er inspirert av H. C. Andersen Snedronning.

Et offer til Molok

 
Åsa Larsson skriver fletta av andre nordiske krimforfattere, etter min mening. Ikke fordi plottene hennes er så finurlige. Kvaliteten hennes ligger heller i person- og miljøskildringene. Bøkene hennes foregår i Kiruna i Nord-Sverige, den største og nordligste kommunen i Sverige. Her har de både midnattssol og polarnetter, og stedsnavn som Jukkasjärvi. Her bor statsadvokat Rebecka Martinsson. Hun er fra Kiruna, men har oppholdt seg i Stockholm i mange år. I Larssons første bok Solstorm (på norsk i 2004) flyttet hun, til egen og andres forundring, tilbake til hjemstedet etter å ha oppklart mordet på pastor Victor Strandgård, en barndomsvenn.

Årets bok, Et offer til Molok, er Larssons femte krimroman om Rebecka Martinsson. Tittelen blir forklart allerede i forordet. Molok er en gud, eller avgud, i det gamle testementet i Bibelen. Mennesker kunne ofre barn til Molok for å oppnå makt og krigslykke. Et av temaene i boka er å ofre barn, i symbolsk forstand, for andre verdier man anser for å ha større verdi.

Boka foregår over to tidsplan. På begynnelsen av 1900-tallet, da Kiruna var en ny by, grunnlagt av Hjalmar Lundbohm. Lundbohm er en virkelig person, men historien om ham og lærerinnen Elina, er oppdiktet. De to innleder et forhold som får følger i form av en graviditet. Hjalmar tar ikke sitt farsansvar, siden han er et "periodemenneske", og han er heller ikke er sikker på om han virkelig er faren, og Elina føder hans uekte sønn. Ikke lenge etterpå blir hun myrdet. Mordet blir aldri oppklart.
På nåtidsplanet skjer det flere mord, og de som myrdes er etterkommerne etter Hjalmar og Elina. Den ene blir faktisk funnet i magen på en bjørn. Men det viser seg at det ikke er bjørnen som er morderen.

De faste folka i Larssons bøker, Rebecka og politifolkene, deriblant firebarnsmoren Anna Maria Mella, er så godt skrevet fram at jeg nesten tror de eksisterer i virkeligheten.  

Under verden

Grå, liten bok. Debutant. Fikk god kritikk i Dagbladet. Jeg ble nysgjerrig.

En navnløs kvinne på mellom 30 og 40 drar til ei hytte i Aurskog-Høland. Antageligvis for å skrive. I hvert fall for å få være i fred. For hun liker ikke mennesker. Hun liker ikke det de bruker tiden på (treningsstudio, sølvpuss). Hun liker ikke alt fokuset på fasade, forberedelsene til fester og sammenkomster, bursdager (nestendød). Hun er og vil være en outsider. Bo i skogen sammen med hunden sin. Skrive.
Min eneste assosiasjon til Aurskog-Høland var Per Petterson. Og jammen dukker ikke Per Petterson opp i boka som en biperson. For når naboene til hovedpersonen får vite at hun skriver, sier de at hun må oppsøke Per Petterson. Hun gjør det, men hun blir stående utenfor hagen hans og kikke inn på familien hans i stedet. De virker for veltilpassede og vellykkede, både de og Per Petterson.

Men man kan ikke bare melde seg ut av samfunnet. Man må ha noe å leve av. Så hun skaffer seg jobb på Cubus. Hun trives ganske godt på Cubus. Hun har kolleger der, men hun vet ikke hva de heter, gir ikke av seg selv, og det straffer seg etter hvert.

På nabogården bor det en stor familie. Her får hun kaffe hver søndag. Og den eldste gutten i familien blir elskeren hennes. Det er et språkløst og kroppslig forhold de to har.

Så til hytta. Hytta er viktig. Den ligger mellom store trær, og ingen sol slipper inn der. Jorda er fuktig, av og til flommer den over og blir en elv. Og hytta er gammel og trekkfull og delvis råtten. Det stinker der inne. Fra gulvet. Og på loftet yrer og kryr det av mus og insekter og det som verre er. Denne hytta kaller hun etter hvert sitt hjem. Og til slutt tar hun hytta i besittelse, gjør den til sin, bryter opp det råtne gulvet og finner ut hvor stanken kommer fra. 

Dette er en intens bok. En bok med et sterkt trykk, et press. Noe skal skje, noe må opp og fram i lyset. Men hva?
Boka er underlig og mystisk. Hovedpersonen er en fremmed, like mye for meg som leser som for personene hun møter, som lurer på hvem hun er. For selv om hun deler sine tanker med oss, deler hun ikke sin fortid. 

Og hva slags dyr er det som befinner seg i skogen? Hun hører det og ser det, merker det og overser det. Men hun beskriver det ikke så vi skjønner hva slags dyr det er. Hun skjønner ikke selv hva slags dyr det er. Er det et dyr, eller bare et syn hun har?

Jeg likte boka. Jeg likte språket og intensiteten. Jeg ble ganske sliten etterpå.

Teppet faller

                                               
En trist bok. Jeg trodde jeg hadde lest alle Agatha Christiebøkene, i hvert fall de om Poirot og Miss Marple, men det hadde jeg ikke. Dette er den siste boka om Poirot, og det er så trist. Han har blitt gammel, forkrøplet av leddgikt, og hjertet hans orker snart ikke mer heller. Men hjernen er den samme klare.
Poirot og Hastings møtes igjen der de startet, på Styles. Nå er stedet et slags pensjonat. Et knippe mennesker bor på dette pensjonatet, og Poirot har bedt Hastings om å komme å hjelpe ham med å løse hans siste sak. Ringen skal sluttes, på Styles. Hastings er tynget av sorg etter at kona hans døde, og Poirots tilstand går også hardt innpå ham. Det er en følelse av at alt skal ta slutt snart som gjør denne boka så sørgelig. Jeg pleier å bli i godt humør av å lese Agatha Christie, det ble jeg ikke nå.

Poirot ser en sammenheng mellom flere mord som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Alle mordene er tilsynelatende oppklart. Men Poirot ser et ondt menneskes plan bak disse mordene. Han innlemmer Hastings i innsikten, men vil ikke si hvem den mystiske X er, av hensyn til Hastings sikkerhet. Poirot regner med at den gode Hastings kommer til å røpe seg hvis han vet hvem X er.

Jeg skal ikke si så mye mer. Det er en typisk usansynlig og utspekulert Christiehistorie.

Et siste kyss

 


Årets første roman ble Et siste kyss av Marita Fossum. Jeg har lest en roman av henne før, men jeg husker ikke så mye av den. Det er mange år siden. Denne her, derimot, kommer jeg nok til å huske lenge. Mye fordi jeg har snakket om den i mitt ukentlige "litterære kvarter" på biblioteket.

Adrian er i femtiåra. Han har vært gift tre ganger, men lever nå alene. Men han har en kjæreste, Helen. Helen er også i femtiåra. De to har et regulert kjærlighetsliv, de treffes hver onsdag, i helgene og i feriene. Adrian sier et sted at Helen er hans trygge havn. Men Helen kjenner seg ikke trygg. Hun aner at Adrian har hemmeligheter. Hun begynner å spionere på Adrian, en handling som gir henne skamfølelse.
Og Adrian har en hemmelighet: Den unge Simone. Simone er forfatter, og kontakter Adrian i forbindelse med et skriveprosjekt. Han skal være en slags rådgiver i skriveprosjektet. De to innleder raskt et forhold, og Adrian blir forelsket i henne. Vi som leser får raskt vite at valget av Adrian ikke er tilfeldig. Han var nemlig sammen med Simones mor da Simone var liten. Simones mor tok livet av seg, og Simone har alltid hatt en følelse av at det er Adrians skyld. Hun ønsker nå å plassere skylden og kunne legge sorgen bak seg.

Synsvinkelen skifter mellom personene i boka. Dette er et godt grep, synes jeg, og gjør at vi ser fortellingen fra flere kanter. Det gir også mindre stillstand og mer dynamikk.
I tillegg til Adrian, Helen og Simone, kommer også Helens voksne datter, Therese, til orde. Hun har bodd i København sammen med sin kone i mange år, men har nå flyttet tilbake til Oslo.  Therese skriver. Men Helen er negativ til datterens skriving. Helens mann og Thereses far døde for mange år siden. Han var også forfatter. Helen mener at det var skrivingen som tok livet av ham.

Boka foregår over et drøyt døgn, men det er et skjebnesvangert døgn. Adrians møte med en uteligger i sene nattetimer får følger. Og slutten er også dramatisk.

Boka er ganske mørk. Den gir ikke mye håp, verken for mellommenneskelige forhold eller for skrivingens terapeutiske muligheter. Men den er veldig godt skrevet. Språket er enkelt og elegant, litt som den dyre frakken som Adrian kjøper hos Ferner Jacobsen morgenen etter den fatale natta da frakken hans forsvant. 

Hvite små himler

Hvite små himler
som faller til jorden.
Hvite små fugler
som ikke kan fly.

Er de ord
jeg ikke kan lese?
Er de beskjeder
jeg ikke kan tyde?

Hvite i sjelen, hvite
i ånden. Kalde
i hjertet: De skal
overta verden.